Tanja’s vei mot 100 land (kan jeg klare det..?)

Bare for å si det med en gang, jeg har vært på Tigerredet i dag. Jeg var helt oppe, er kjempestolt og her er min vei opp: Vi ankom parkeringsplassen, eller basen som vi kaller det her, litt over 8:30, og med litt organisering, og ikke minst at jeg leide meg en vandrestav, var det på tide å starte veien opp. Jeg og fem andre hadde bestemt oss for at vi skulle ta hesteskyss den første delen, det vil si helt opp til kaféen som ligger cirka halvveis. Dette for å spare krefter til den siste delen helt opp til tempelet. Godt plassert på hesten startet turen oppover. De som tror at det å sitte på hesten er total avslapping tar feil. Hesten beveger seg så mye på en veldig ulendt sti og du er nødt til å holde balansen så jeg regner med at jeg er ganske stiv og støl på innsiden av lårene og i rumpemusklene i morgen, i tillegg til stølen jeg får av å gå resten av veien. Det var veldig tåkete denne dagen og vi så ikke tempelet fra starten på turen. Jeg rakk ikke å nyte utsikten i den grad fra ...

I dag ble det mye kjøring men før vi skulle starte på den lange etappen, kjørte vi til den dzongen vi tok bilder av i går, Punakha Dzong.  Denne ble bygget på snabelen til den sovende elefanten. Joda jeg vet det høres merkelig ut men fjellet bak dette fortet kan til forveksling se ut som en liggende elefant. Vi måtte over en gammel trebru før vi kom inn til selve tempel-området.  Det eldste tempelet er bygget på trettenhundretallet av bestefaren til The Unifier (Zhabrung Ngawang Namgyal). Det store palasset ble bygget i perioden 1637-1638, og har brent ned og blitt bygget opp igjen flere ganger. Siste gang i 1987. Profetien sa at en ung gutt skulle komme hit og bygge den, og i 1637 kom denne gutten hit. Han kunne ingenting om konstruksjoner eller byggeteknikker og heller ikke hva en dzong var, men fikk noen instrukser av The Unifier selv, og samme natt drømte han hele blueprinten til fortet. The Unifier (nevnt tidligere i bloggen) bodde her til sin død, og er fremdeles her i e...