Dag 7 - Tiger`s Nest

Bare for å si det med en gang, jeg har vært på Tigerredet i dag. Jeg var helt oppe, er kjempestolt og her er min vei opp:

Vi ankom parkeringsplassen, eller basen som vi kaller det her, litt over 8:30, og med litt organisering, og ikke minst at jeg leide meg en vandrestav, var det på tide å starte veien opp.

Jeg og fem andre hadde bestemt oss for at vi skulle ta hesteskyss den første delen, det vil si helt opp til kaféen som ligger cirka halvveis. Dette for å spare krefter til den siste delen helt opp til tempelet.

Godt plassert på hesten startet turen oppover. De som tror at det å sitte på hesten er total avslapping tar feil. Hesten beveger seg så mye på en veldig ulendt sti og du er nødt til å holde balansen så jeg regner med at jeg er ganske stiv og støl på innsiden av lårene og i rumpemusklene i morgen, i tillegg til stølen jeg får av å gå resten av veien.

Det var veldig tåkete denne dagen og vi så ikke tempelet fra starten på turen. Jeg rakk ikke å nyte utsikten i den grad fra hesteryggen, men jeg tror det var hesten som var avgjørende for at jeg skulle klare å komme helt til toppen.

De er snille med hestene her, hestene blir nemlig også slitne av å gå oppover, og hver gang høsten stoppet og hadde behov for en pause lot de hesten få lov til å vente til den var klar til å gå igjen. Hestene har kun 1 tur opp i løpet av uken. Det vil si at vi får hvile resten av tiden.

Etter cirka 45 minutter på hesteryggen var vi framme ved kaféen, her hadde vi avtalt å møte de andre. Vi brukte omtrent like lang tid opp. Ikke slik at det var raskere med hest må du tro

Vel oppe på kafeen kunne vi se tempelet innimellom når tåkelagt lettet litt,  vi krysse fingrene og håpet at tåken ville lette når vi kom høyere opp. Min innstilling var at jeg gikk så langt jeg klarte, men håpte å rekke helt opp. 

Når vi vandrer på denne høyden er det 30 % mindre oksygen i luften, noe som gjør at hjertet  må jobbe hardere for å få nødvendig oksygen rundt i kroppen. Det gjør at man kan bli svimmel, lett i hodet, ekstremt sliten og tungpustet. Jeg opplevde selvsagt alt dette, men med litt hvile og sakte gange kommer jeg meg gjennom skogen og via Fjellskrenten, helt opp til jeg var på høyde med tempelet.

Turen gjennom skogen var litt trolsk på grunn av tåken jeg håper bildene klarer å yte dette rettferdighet

Når jeg var oppe på høyde med tempelet, tenkte jeg at nå var det bare barnemat igjen…. Men den gang ei. Når vi kom til det andre utsiktspunktet, hvor de fleste bildene av tempelet er tatt, var det fremdeles tett tåke vi kunne ikke se tempelet. Men da startet trappene nedover. Det er cirka 500 trappetrinn ned til fossen som ligger rett ved tempelet, vi måtte selvsagt ned dit for å gå opp igjen. Dette er ikke trappetrinn av normal størrelse men veldig variable i både høyde og lengde. Når vi kom ned til fossen var det 300 trappetrinn opp til tempelet. Husk at jeg på dette tidspunktet allerede var veldig sliten. 

Men jeg kom meg opp, og er veldig stolt av meg selv. Etter litt hvile skulle vi inn og se på noen av de forskjellige templene inne i komplekset. Gjett hva? Her var det også mange trapper, og trinnene var ekstremt høye. Jeg tenker de høyeste var rundt 50 cm. Men vi kom oss opp der også. 

Før jeg forteller om nedbøren tenker jeg det er på tide å fortelle litt om Tigerredet.

Dette spektakulære klosteret ligger bokstaveligtalt klistret til en nesten loddrett fjellvegg mens svimlende utsikt over Parodalen.

Det er ikke bare et tempel, men et helt klosterkompleks med flere helligdommer, bygninger, trapper og passasjer som forbinder den.

Det var Guru Rinpoche som er opphavet til tempelet på denne lokasjonen.  Ifølge legenden kom han flyvende til dette stedet på en tiger på 700tallet.

Han skal ha meditert i en hule i fjellet hvor han temmet onde ånder og demoner som holdt til der, spesielt tigerdemonen, og derfor er templet oppkalt etter tiger. Det lokale navnet på tempelet er Taktsang, som er direkte oversatt til tiger redet.

Selve tempelet ble bygget i 1692, rundt denne hulen. Selve hulen åpnes en gang i året, ellers er den stengt med en dør.

Tempelet ligger 3120 m over havet, og cirka 900 m over dalbunnen. Og er et av Bhutan viktigste pilegrimsmål. 

De aller fleste templene her er tilegnet Guru Rinpoche, og hvert tempel har flere andre personer sammen med guruen. Igjen fikk vi mange historier knyttet til templene og personene der inne, men jeg orker bare ikke å prøve å gjengi disse. Jeg var rett og slett for sliten i hodet der oppe til at jeg klarer å huske alt. 

Store deler av tempelet brant ned i 1998, mange verdifulle kunnskaper gikk tapt. Det ble gjenoppbygd og stå ferdig i 2005, og ble igjen bygget med tradisjonelle metoder og med samme Blueprint som opprinnelig.

Tempelet brukes fremdeles og er et levende religiøs sted for bønn meditasjon og pilegrimsreiser. Mange butanesiske pilgrimmer mener turen opp er en del av den åndelige opplevelsen, og er en pilgrimsreise man bør gjøre minst en gang i livet. 

Vår bussjåfør var med på turen opp, han har ikke vært her på 30 år og hadde veldig lyst til å gjennomføre vandringen. Hele veien opp gikk han bak oss alle andre og sørget for at alle kom seg opp. 

Veien vi gikk opp er den eneste veien opp, alt som skal opp dit må den veien. Jeg tenker hvis noen kommer på toppen og ikke klarer å gå tilbake eller skader seg. Hjelp må også opp og ned samme vei. 

Må jo også fortelle at fjellgeita Liv var først opp og ned. Utrolig sprek den dama. Nå skal det sies at hun kom først opp sammen med Frode. Jeg var blant de siste. 

Vei ned var selvsagt lettere, sett bortifra de 500 trappetrinnene vi måtte opp, men reiseleder Ingrid, sto på det første utsiktspunktet i trappen og lokket med Freia melkesjokolade, og da kunne jeg nesten løpe de siste trinnene. 

Og sist men ikke minst tåka hadde lettet og nå var hadde vi klar utsikt til tempelet og til dalen. WoW. Jeg håper bildene over taler for seg selv.

Vi stoppet på kaféen på vei ned og spiste lunsj der, ingen stor overraskelse i maten, men mat var godt.

Etter maten var det siste etappe som sto for tur, og tro det eller ei, jeg var nest først ned. Turen ned tok ca 35 minutter fra kafeen. Jeg tok ikke tiden fra templet og ned til kaféen, men den turen var også veldig fin.

Etter hjemkomst var programmet egentlig at vi skal på hjemmebesøk, lære hvordan man lager lokal mat og gjøre litt bueskyting, som er nasjonalsporten her. 

Jeg synes en massasje høres mye mer interessant ut, så det har jeg bestilt. Jeg har rett og slett behov for å slappe av. De andre får dra på hjemmebesøk.

Massasjen var hard, og det var litt kaldt i rommet, men det gjorde godt, etter en fysisk hard dag. 

I og med at alle de andre var dratt på hjemmebesøk, rett og slett tatt fri i kveld. Så jeg og Liv, som var de eneste gjestene på hotellet akkurat nå, spurte om de hadde en banan vi kunne få kjøpt siden det var ingen av oss som var spesielt sultne. Det skulle de ordne. 

 

Noen minutter senere ropte de på oss og ba oss om å komme inn i restauranten og da hadde de funnet noen rester av indisk mat fra tidligere, som vi hadde dekket på til oss. De var så søte, og selv om maten var sterk spiste vi det vi klarte og takket så mye for omtanken. Da vi skulle betale, fikk vi beskjed om at nei det trengte vi ikke ❤️